Energilinjer - ley lines

Allerede på 1800-tallet oppdaget engelske forskere at mange av de gamle monumentene og kirkene så ut til å være plassert langs
rette linjer i landskapene. På 1980-tallet ble gamle teknikker for å registrere energifelter med søkepinner og pendler igjen mer utbredt.

De som praktiserer slike teknikker, forteller at de kan registrere ulike energier i grunnen. Energiene kan følge vannårer, magnetiske
felt og så videre, og sies å samle seg i en slags linjer eller årer. Slike energilinjer er på ingen måte unike for England, men utgjør et
gigantisk nettverk over hele jordoverflaten. Mange hevder at de kan sammenliknes med menneskekroppens energilinjer eller meridianer,
slik vi kjenner dem fra akupunkturen.
Den mest kjente linjen i Sør-England er "St. Michael line" (kalt Michaellinjen i det følgende) som krysser det sørlige England fra sørvest
til nordøst. En annen linje, kalt Sarum line, kommer inn fra Den engelske kanal i sør, passerer Salisbury Cathedral, The Old Sarum,
Stonehenge, Marden Henge og Aveburykomplekset.

Kartet over er et utsnittav et større kart fra nettstedet Ancient Wisdom

St.Michael og St.Mary -linjene

På 1980-tallet bestemte to engelskmenn, Hamish Miller og Paul Broadhurst, seg for å ta fatt på et gigantisk prosjekt: Over en årrekke
ville de satse det meste av sin fritid på følge Michaelslinjen fra Englands sørvestlige spiss, Land’s End, og nordøstover gjennom hele det sørlige England. Prosjektet er skildret i boka The Sun and The Serpent.
De hadde allerede brukt to år på prosjektet da de nådde Avebury-området. Der gjorde en rystende oppdagelse som betydde at de måtte helt tilbake til utgangspunktet: I den ødelagte steinsirkelen The Sanctuary oppdaget de at en annen energilinje krysset Michaellinjen. Dette var i seg selv ikke noe uvanlig, for et nettverk av mindre energilinjer går over hele Sør-England på kryss og tvers. Denne linjen virket imidlertid å være like sterk som Michaellinjen, men hadde i motsetning til dennes sterke, maskuline energi en annerledes og klart feminin energi. De døpte denne linjen St. Mary’s line (i det følgende kalt Marialinjen) og fulgte den et stykke tilbake gjennom landskapet. De ble etter hvert klar over at disse to linjene stadig krysset hverandre, og bestemte seg for å dra tilbake til Land’s End for å begynne hele prosjektet på nytt.
Det viste seg at Michael- og Marialinjene slynger seg rundt en felles akse som to sammentvunne bånd. Disse linjene er i seg selv slett ikke rette, i motsetning til den rette aksen de slynger seg rundt.

Michael- og Marialinjene kommer inn fra Atlanterhavet ved Englands sørvestligste landtunge, Land’s End i Cornwall, og krysser Sør-England i nordøstlig retning før den fortsetter ut i Nordsjøen ved Hopton i Norfolk. Langs Michaellinjen ligger, i tillegg til en rekke kirker viet til St. Michael, viktige forhistoriske monumenter som St. Michael’s Mount, Glastonbury Tor, Oliver’s Castle, Avebury og Uffington Castle.

Publisert med tillatelse fra Hamish Miller © Copyright.

Måten de to linjene krysser hverandre, på alle de viktige energistedene, bringer tankene til det medisinske symbolet Caduceus;

Dette symbolet, som viser to slanger som slynger seg rundt en stav kronet med et par vinger, er i Vesten blant annet brukt i apotekbransjen. Men symbolet kommer opprinnelig fra Egypt, hvor den representerte «Thots hellige stav». Kornsirkelen som oppsto under Milk Hill White Horse i 2004 gav for mange assosiasjoner nettopp til dette symbolet:

Kornsirkelen under Milk Hill White Horse i 1994. Foto: Eva-Marie Brekkestø

Da Broadhurst og Miller omsider hadde fulgt begge linjene så langt som til Wiltshire, oppdaget de at de krysset hverandre både på Oliver’s Castle og Windmill Hill, i sentrum av begge de indre steinringene i Avebury og i The Sanctuary. Da jeg leste kapitlene om linjenes ferd gjennom Wiltshire og Oxfordshire, ble jeg fort klar over at nesten hvert eneste stedsnavn som en nevnt i boka, er viktige kornsirkelsteder.
Broadhurst og Miller hadde få kunnskaper om kornsirkler da de gjennomførte prosjektet sitt, og nevner dem derfor bare så vidt i boka si. Da jeg tok kontakt med Miller på telefon i 2008, fikk jeg imidlertid bekreftet at han seinere var blitt klar over den nære koblingen mellom kornsirklene og Michael- og Marialinjene. Jeg bestilte Millers detaljerte kart over linjenes rute gjennom Wiltshire og Oxfordshire. Da jeg mottok dem, ble jeg bare sittende og måpe. Svært mange av de kjente kornsirkelsteder i disse fylkene ligger i området mellom eller i umiddelbar nærhet av linjene.
Et av de få unntakene er Pewsey-området og Pewsey-dalen. Selvfølgelig viser det seg at Sarumlinjen som kommer sørfra, nettopp passerer disse områdene før den møter Michael- og Marialinjene i Avebury.
På telefonen forklarte Miller også at hovedtyngden av sirkler et år for eksempel kan ligge øst i linjefeltet, mens de neste år kan oppstå vest i feltet, rett og slett fordi linjene fra år til år kan variere i styrke de ulike stedene.

Etter å ha fulgt Michael- og Marialinjene gjennom hele Sør-England, tegnet forfatterne dem inn på detaljerte kart. Kartene under viser linjenes rute gjennom det sentrale og nordlige Wiltshire og inn i det sørlige Oxfordshire.


St. Michael-linjen, S. Mary-linjen og deres felles akse.
Kjente kornsirkelsteder er markert med gult.

Publisert med tillatelse fra Hamish Miller © Copyright.

Ved å klikke på det store kartet over, ser du at hvert enkelt kartutsnitt har et nummer.
For å se større utgaver av hver av disse utsnittene, klikk på de numrerte utsnittene under:

Kartutsnitt 173-2 ................................Kartutsnitt 173-3.....................................................Kartutsnitt 174-1


Kartutsnitt 174-1.................................Kartutsnitt 174-2


Kilder:
Boka "The Sun and the Serpent" av Paul Broadhurst og Hamish Miller, Pendragon Press, Cornwall 1989.
Nettstedet Ancient Wisdom: http://www.ancient-wisdom.co.uk/leylines.htm

© Norsk Kornsirkelgruppe 2010